Biocider i akvakultur
Trygg bruk av groehemmende midler og strategier for rene nøter ved marine fiskeoppdrettsanlegg
– en kort innføring
– en kort innføring
Sammendrag
Kunnskap og produktforvaltning er viktig når man skal velge strategi for å hindre begroing av nøter. I akvakulturnæringen må man vurdere HMS, næringsmiddeltrygghet og fiskehelse før man bruker virksomme stoffer eller rengjøring på stedet.
Hva er et biocid?
Et biocid er et aktivt stoff som tilsettes maling eller substrater for å hindre begroing. I europeisk lovgivning defineres det på følgende måte: «et kjemisk stoff eller en mikroorganisme som skal drepe, avskrekke, uskadeliggjøre eller utøve en kontrollerende effekt på skadelige organismer ved hjelp av kjemiske eller biologiske midler.»
Dette innebærer at alle stoffer som hevdes å hindre begroing, må regnes som biocider. Det er viktig å huske på dette ved valg av groehemmende midler, siden de fleste land har strenge regler for bruk av biocider. Selv «ufarlige» ingredienser som enzymer eller legeringer vil i denne sammenhengen omfattes av lovgivningen om biocider.
Kobber som groehemmende middel
Kobber har i flere hundre år blitt brukt som groehemmende middel. Det er et naturlig materiale som er avgjørende for å sikre normal vekst hos de fleste planter og dyr. Kobberets utmerkede egenskaper – det gir generell beskyttelse mot begroing og har liten miljøpåvirkning – har gjort det til førstevalget blant groehemmende produkter. Den formen for kobber som vanligvis brukes for å hindre begroing, er kobberoksid (Cu2O). Det fremstilles av resirkulerte rør, ledninger, kjøleskap osv. Kobberoksid virker mot begroing av både alger og dyr, og effekten varer så lenge malingen avgir en tilstrekkelig konsentrasjon. Det er mye begroing ved fiskeoppdrettsanlegg, siden nøtene utgjør en nærmest perfekt vekstflate og vannet er fullt av næring. Beskyttelsesnivået vil etter hvert bli utilstrekkelig, og nøtene vil bli begrodd. I sjeldne tilfeller kan det på nøtene dannes monokulturer som er motstandsdyktige overfor kobber, men det er ikke ofte man ser utvikling av motstandsdyktighet mot kobber. Den begrensede effekten kombinert med ulike restriksjoner på kobberbruk har gjort at bransjen må se etter alternativer. Trygg bruk av boostere eller biologisk nedbrytbare biocider kan gi økt beskyttelse mot begroing i akvakulturnæringen.
Det er fare for akkumulering av kobber i sedimenter under fiskeoppdrettsanlegg. Kobber slippes ut i omgivelsene ved at det lekker ut i vannet, eller ved at det skrapes av i forbindelse med rengjøring på stedet. Toksiske effekter kan oppstå når kobber akkumuleres i biologisk tilgjengelige former (biotilgjengelighet). Anaerobe sedimentforhold vil betydelig redusere biotilgjengeligheten av akkumulert kobber ved at det dannes uløselige sulfidforbindelser. Det meste av kobberet som finnes i sedimenter, er derfor uskadelig for miljøet, og for vanlige fiskeoppdrettsanlegg har kobber ingen betydelige økologiske konsekvenser. Det er viktig å skille mellom totale og biotilgjengelige kobbernivåer når man ser på sedimentkonsentrasjoner. Hovedkilden til kobber for oppdrettsfisk er fôret, og konsentrasjonen er vanligvis rundt 10 mg per kg fôr. Få metaller akkumuleres i de spiselige delene av vannorganismer, og ved oralt inntak har de fleste metaller relativt lav toksisitet for mennesker. Med tanke på menneskers helse har kobber svært lav toksisitet sammenlignet med metaller som kvikksølv eller kadmium. Flere studier viser dårlig retensjon av kobber og ingen akkumulasjon i spiselig fiskevev. Risikoen forbundet med bioakkumulering av kobber i fisk anses derfor som uvesentlig for konsum.
Alternative virksomme stoffer
Utvalget av virksomme stoffer for akvakulturnæringen stammer fra den langt større industrien for groehemmende midler innen skipsfart. Etter hvert har enkelte stoffer, f.eks. TBT, blitt tatt av markedet på grunn av negative effekter på miljøet. Andre, bl.a. Econea® og Zineb®, virker lovende. Når et stoff skal brukes for å beskytte et skipsskrog, gjelder det helt andre HMS-kriterier enn for akvakultur. Det må derfor tas spesielle hensyn før man innen akvakultur tar i bruk et biocid.
Ved valg av groehemmende midler må man også vurdere de ansattes sikkerhet. Folk kommer lite i kontakt med skipsskrog sammenlignet hvor ofte de ansatte ved et fiskeoppdrettsanlegg må håndtere nøter. En malt, tørket not må ikke utgjøre så stor fare at den hemmer vanlige arbeidsoppgaver eller krever omfattende personlig verneutstyr.
Produkter som inneholder alternative biocider og har bedre effekt enn kobber, har i lengre tid vært under utvikling. Det pågår for øyeblikket grundig testing av disse produktene for å sikre trygg bruk i akvakultur, noe som i nær fremtid kan resultere i nye løsninger for å hindre begroing.
Biocidlovgivning i EU
Bruk av groehemmende midler i EU er underlagt Det europeiske kjemikaliebyrå (ECHA). Klassifiseringen av biocider er i henhold til regelverket for biocidprodukter (BPR) inndelt i produktgrupper, og greohemmende midler er gruppe 4, type 21. For å bli godkjent som et aktivt stoff må biocidet gjennomgå en grundig godkjenningsprosess (som ofte omfatter over 20 000 sider med vitenskapelig saksdokumentasjon). Derfor er listen over godkjente stoffer kort. Per januar 2017 inneholder den (Artikkel 95-listen) bare 10 produkter. Det er ikke tillatt å bruke aktive stoffer som ikke står på denne listen, til å hindre begroing.
For å kunne tilsette det aktive stoffet i en endelig malingsløsning må også denne gjennomgå en godkjenningsprosess. Selv om den ikke er like lang som for de aktive stoffene, omfatter også denne godkjenningsprosessen saksdokumentasjon om helserisiko, miljøpåvirkning, utlekkingsrater osv. Groehemmende maling uten slik godkjenning er ikke tillatt for salg i EU.
Det finnes overgangsordninger for aktive stoffer som eksisterte før BPR-regelverket ble innført. Dette betyr at maling som inneholder aktive stoffer som er under godkjenning, eller som nylig er godkjent, kan selges i en begrenset periode uten BPR-godkjenning. Nasjonale regler gjelder i denne overgangsperioden.
Rengjøring i Sjø
Rengjøring av nøter i sjøen er et mulig alternativ eller et supplement til groehemmende midler og notskifte. Denne metoden omfatter vanligvis bruk av en hydraulisk høyttrykksspyler for å fjerne begroingen. Å holde nøtene rene uten å bruke kjemikalier eller skifte ut nøtene er ønskelig. Det er imidlertid viktig å være bevisst på risikoen for miljø og fiskehelse før man bruker denne metoden.
Hvis ikke rengjøringen foregår i lukkede omgivelser, vil systemet føre til utslipp av en betydelig mengde partikler i vannet. Disse vil sannsynligvis inneholde mikroplast, skadelige nematocytter og patogenbærende amøber. Forekomst av slike materialer i vannet kan skade fiskens slim- og gjellesystem, og i tillegg til redusert appetitt føre til økt risiko for sykdomsutbrudd blant fisk. Eventuelle påførte groehemmende midler vil i stor grad forsvinne i rengjøringsprosessen, og man må forvente en rask rekolonisering av begroingen. Gjennom en «skånsom rengjøringssyklus» kan man begrense disse effektene.
Referanser og ressurser
Sneddon, R. & Tremblay, L. (2011). Assessment of Environmental Effects – Copper and Zinc. Cawthron Report No. 1984. 53 s.
Phillips, G. & Russo, R. (1978). Metal Bioaccumulation in Fishes and Aquatic Invertebrates: a Literature Review EPA-600/3-78-103.
Isaksen, T.E. (2016). What type of infection risk do fouling organisms represent? RFFVEST project no. 252029.
Monica, S. (2015). Program for fish feed monitoring. NIFES ISBN 978-82-91065-27-4.
ECHA, regelverk for biocidprodukter, https://echa.europa.eu/regulations/biocidal-products-regulation
EPA, registrering av pesticider, https://www.epa.gov/pesticide-registration
Kunnskap og produktforvaltning er viktig når man skal velge strategi for å hindre begroing av nøter. I akvakulturnæringen må man vurdere HMS, næringsmiddeltrygghet og fiskehelse før man bruker virksomme stoffer eller rengjøring på stedet.
Hva er et biocid?
Et biocid er et aktivt stoff som tilsettes maling eller substrater for å hindre begroing. I europeisk lovgivning defineres det på følgende måte: «et kjemisk stoff eller en mikroorganisme som skal drepe, avskrekke, uskadeliggjøre eller utøve en kontrollerende effekt på skadelige organismer ved hjelp av kjemiske eller biologiske midler.»
Dette innebærer at alle stoffer som hevdes å hindre begroing, må regnes som biocider. Det er viktig å huske på dette ved valg av groehemmende midler, siden de fleste land har strenge regler for bruk av biocider. Selv «ufarlige» ingredienser som enzymer eller legeringer vil i denne sammenhengen omfattes av lovgivningen om biocider.
Kobber som groehemmende middel
Kobber har i flere hundre år blitt brukt som groehemmende middel. Det er et naturlig materiale som er avgjørende for å sikre normal vekst hos de fleste planter og dyr. Kobberets utmerkede egenskaper – det gir generell beskyttelse mot begroing og har liten miljøpåvirkning – har gjort det til førstevalget blant groehemmende produkter. Den formen for kobber som vanligvis brukes for å hindre begroing, er kobberoksid (Cu2O). Det fremstilles av resirkulerte rør, ledninger, kjøleskap osv. Kobberoksid virker mot begroing av både alger og dyr, og effekten varer så lenge malingen avgir en tilstrekkelig konsentrasjon. Det er mye begroing ved fiskeoppdrettsanlegg, siden nøtene utgjør en nærmest perfekt vekstflate og vannet er fullt av næring. Beskyttelsesnivået vil etter hvert bli utilstrekkelig, og nøtene vil bli begrodd. I sjeldne tilfeller kan det på nøtene dannes monokulturer som er motstandsdyktige overfor kobber, men det er ikke ofte man ser utvikling av motstandsdyktighet mot kobber. Den begrensede effekten kombinert med ulike restriksjoner på kobberbruk har gjort at bransjen må se etter alternativer. Trygg bruk av boostere eller biologisk nedbrytbare biocider kan gi økt beskyttelse mot begroing i akvakulturnæringen.
Det er fare for akkumulering av kobber i sedimenter under fiskeoppdrettsanlegg. Kobber slippes ut i omgivelsene ved at det lekker ut i vannet, eller ved at det skrapes av i forbindelse med rengjøring på stedet. Toksiske effekter kan oppstå når kobber akkumuleres i biologisk tilgjengelige former (biotilgjengelighet). Anaerobe sedimentforhold vil betydelig redusere biotilgjengeligheten av akkumulert kobber ved at det dannes uløselige sulfidforbindelser. Det meste av kobberet som finnes i sedimenter, er derfor uskadelig for miljøet, og for vanlige fiskeoppdrettsanlegg har kobber ingen betydelige økologiske konsekvenser. Det er viktig å skille mellom totale og biotilgjengelige kobbernivåer når man ser på sedimentkonsentrasjoner. Hovedkilden til kobber for oppdrettsfisk er fôret, og konsentrasjonen er vanligvis rundt 10 mg per kg fôr. Få metaller akkumuleres i de spiselige delene av vannorganismer, og ved oralt inntak har de fleste metaller relativt lav toksisitet for mennesker. Med tanke på menneskers helse har kobber svært lav toksisitet sammenlignet med metaller som kvikksølv eller kadmium. Flere studier viser dårlig retensjon av kobber og ingen akkumulasjon i spiselig fiskevev. Risikoen forbundet med bioakkumulering av kobber i fisk anses derfor som uvesentlig for konsum.
Alternative virksomme stoffer
Utvalget av virksomme stoffer for akvakulturnæringen stammer fra den langt større industrien for groehemmende midler innen skipsfart. Etter hvert har enkelte stoffer, f.eks. TBT, blitt tatt av markedet på grunn av negative effekter på miljøet. Andre, bl.a. Econea® og Zineb®, virker lovende. Når et stoff skal brukes for å beskytte et skipsskrog, gjelder det helt andre HMS-kriterier enn for akvakultur. Det må derfor tas spesielle hensyn før man innen akvakultur tar i bruk et biocid.
Ved valg av groehemmende midler må man også vurdere de ansattes sikkerhet. Folk kommer lite i kontakt med skipsskrog sammenlignet hvor ofte de ansatte ved et fiskeoppdrettsanlegg må håndtere nøter. En malt, tørket not må ikke utgjøre så stor fare at den hemmer vanlige arbeidsoppgaver eller krever omfattende personlig verneutstyr.
Produkter som inneholder alternative biocider og har bedre effekt enn kobber, har i lengre tid vært under utvikling. Det pågår for øyeblikket grundig testing av disse produktene for å sikre trygg bruk i akvakultur, noe som i nær fremtid kan resultere i nye løsninger for å hindre begroing.
Biocidlovgivning i EU
Bruk av groehemmende midler i EU er underlagt Det europeiske kjemikaliebyrå (ECHA). Klassifiseringen av biocider er i henhold til regelverket for biocidprodukter (BPR) inndelt i produktgrupper, og greohemmende midler er gruppe 4, type 21. For å bli godkjent som et aktivt stoff må biocidet gjennomgå en grundig godkjenningsprosess (som ofte omfatter over 20 000 sider med vitenskapelig saksdokumentasjon). Derfor er listen over godkjente stoffer kort. Per januar 2017 inneholder den (Artikkel 95-listen) bare 10 produkter. Det er ikke tillatt å bruke aktive stoffer som ikke står på denne listen, til å hindre begroing.
For å kunne tilsette det aktive stoffet i en endelig malingsløsning må også denne gjennomgå en godkjenningsprosess. Selv om den ikke er like lang som for de aktive stoffene, omfatter også denne godkjenningsprosessen saksdokumentasjon om helserisiko, miljøpåvirkning, utlekkingsrater osv. Groehemmende maling uten slik godkjenning er ikke tillatt for salg i EU.
Det finnes overgangsordninger for aktive stoffer som eksisterte før BPR-regelverket ble innført. Dette betyr at maling som inneholder aktive stoffer som er under godkjenning, eller som nylig er godkjent, kan selges i en begrenset periode uten BPR-godkjenning. Nasjonale regler gjelder i denne overgangsperioden.
Rengjøring i Sjø
Rengjøring av nøter i sjøen er et mulig alternativ eller et supplement til groehemmende midler og notskifte. Denne metoden omfatter vanligvis bruk av en hydraulisk høyttrykksspyler for å fjerne begroingen. Å holde nøtene rene uten å bruke kjemikalier eller skifte ut nøtene er ønskelig. Det er imidlertid viktig å være bevisst på risikoen for miljø og fiskehelse før man bruker denne metoden.
Hvis ikke rengjøringen foregår i lukkede omgivelser, vil systemet føre til utslipp av en betydelig mengde partikler i vannet. Disse vil sannsynligvis inneholde mikroplast, skadelige nematocytter og patogenbærende amøber. Forekomst av slike materialer i vannet kan skade fiskens slim- og gjellesystem, og i tillegg til redusert appetitt føre til økt risiko for sykdomsutbrudd blant fisk. Eventuelle påførte groehemmende midler vil i stor grad forsvinne i rengjøringsprosessen, og man må forvente en rask rekolonisering av begroingen. Gjennom en «skånsom rengjøringssyklus» kan man begrense disse effektene.
Referanser og ressurser
Sneddon, R. & Tremblay, L. (2011). Assessment of Environmental Effects – Copper and Zinc. Cawthron Report No. 1984. 53 s.
Phillips, G. & Russo, R. (1978). Metal Bioaccumulation in Fishes and Aquatic Invertebrates: a Literature Review EPA-600/3-78-103.
Isaksen, T.E. (2016). What type of infection risk do fouling organisms represent? RFFVEST project no. 252029.
Monica, S. (2015). Program for fish feed monitoring. NIFES ISBN 978-82-91065-27-4.
ECHA, regelverk for biocidprodukter, https://echa.europa.eu/regulations/biocidal-products-regulation
EPA, registrering av pesticider, https://www.epa.gov/pesticide-registration